Min første tur til Griseputten i dagslys!

Lørdag 27.januar 2018 hadde jeg planlagt min 3. tur til Griseputten med hodelykt. Jeg hadde vært der 2 ganger før, men kun funnet Griseputten èn gang.

Etter å ha spist en bedre frokost og mentalt begynt å forberede min kveldstur, fikk jeg en krise-Snap fra en av Griseputtens venner - Marte. Hun hadde begitt seg ut på ekspedisjon på formiddagen, med Griseputten som mål - tydeligvis uten kart og kompass... Etter å ha snappet over diverse rutebeskrivelser, fulgt med på hvor hun befant seg via bilder på Snap osv - ble jeg mer og mer gira på tanken om å dra til Griseputten. Da jeg tilslutt fikk en Snap av selve Griseputten som lå og badet i strålende sol, ble avgjørelsen tatt. Jeg måtta dra til Griseputten i dagslys - så fort som overhodet mulig!

is

Ved 15-tiden kom det en åpning i dagens aktiviteter, jeg kastet meg inn i denne luken og skulle endelig få en tur til Griseputten i fullt dagslys.
Jeg tok på min fineste skidress, smurte skiene med isklister, løp gjennom hagen til naboen og opp i løypa. Kl 15:15 tok jeg mine første fraspark fra Slattum i retning Griseputten - med verdens største smil om munnen. "Endelig i dagslys" tenkte jeg.
Det slo meg da jeg jobbet meg gjennom oppoverbakkene, dypere og dypere inn i skogen, hvor fantastisk det er i Lillomarka. Solen strålte, dompapen kvitret og jeg føk forbi putt etter putt. Hele kroppen kriblet mer og mer da jeg kom nærmere og nærmere Griseputten.

Skispor

Da jeg kom opp til Kjulsvann og mot Sørskogen, ble skisporene nesten perfekte. Godt feste; god glid! Jeg suste forbi Skredderudtjern, videre forbi Kjulstjern og speiderhytta der. Ved Johnsenes Hvile passet det bra med en liten pause og ta noen fantastiske bilder. Det ble færre og færre mennesker jo lengere inn i Lillomarka jeg kom, til tross for at dette var en perfekt skidag for Norges glade skiløpere.

Kjulstjern

Jeg suste videre i rekordfart mot Griseputten - merket at jeg var mer og mer spent på hvordan det så ut i dagslys. Litt etter Johnsenes Hvile var jeg ferdig med de største motbakkene, og kunne virkelig sette fart nedover. Etter første bomtur til Griseputten noen dager tidligere, hadde jeg studert kartet ned til minste detalj og notert meg at tråkket inn til putten var ca 6,67km hjemmefra. I fare for å få en real "face-plant" (som jeg gjorde på første turen) der jeg sto i høy fart nedover og samtidig så på km-telleren på klokka mi, senket jeg farten noe. Det var litt isete og raskt føre, og et fall der kunne ført til varige mèn.

Johnsenes Hvile

Skilt

Og der - etter nøyaktig 6,67km - var jeg fremme. Tråkket ut fra skiøypa og inn mot Griseputten sto og lyste mot meg - og langt der inne kunne jeg skimte Griseputten som badet i solen.
Jeg tråkket meg innover, meter for meter. Det var som å gå på en rød løper. Jeg ble mer og mer fornøyd, hele jeg bruste. Innover og innover tråkket/stien, det føltes som om jeg aldri kom frem. Og etter ca 17 meter var jeg der. Jeg sto på kanten av Griseputten!
Det er det mest fantastiske synet jeg noen gang har sett. Det er et fint sted i mørket med hodelykt, men nesten uslåelig i dagslys!

Griseputten

Grisen..

Det var noen skispor som gikk over isen, men jeg valgte å ikke raske over den. Jeg sto der og nøt øyeblikket i lang tid, ventet på å se om det kom noen andre, eller om reven plutselig rasket over isen. Men nei - det var bare meg der.
I retning Grytedalen hørte jeg en del summing. Det går historier om den dalen, og jeg tør ikke tenke på hva jeg hørte. Etter en stund beveget jeg meg ned mot den sør-østlige delen av vannet - aner ikke hvor lenge jeg hadde stått der da, tid spiller ingen rolle når man er ved Griseputten.

På denne siden av vannet så jeg en sti fra noen som hadde tråkket seg innover skogen med ski - i retning Grytedalen...
Jeg vurderte aldri å gå etter i den retningen. Det går gjeteord om alt som skjer der nede - noen nevner tusser og troll, andre nevner villvetter og Nøkken. Det går et sagn om en kar som gikk alene inn i Grytedalen en vinter for mange mange år siden - siden har ingen sett han. Det sies at skisporene hans kommer igjen hver vinter, på samme sted, inn til Grytedalen, men ingen spor går ut igjen...
Har aldri hørt om noen som har gått inn der av fri vilje, inntil nå nylig. Sikre kilder sier at en eventyrer som har vært på de fleste topper i verden, gikk inn der nå på søndag. Og mot alle odds, så kom han helskinnet ut igjen. Han har ikke helt vært seg selv etter den turen. Det skal sies at han er en del av Griseputtens venner, og vil utforske mest mulig av nærområdet til Griseputten.

Skispor mot Grytedalen...

Min retur måtte nå begynne før mørket kom - jeg hadde jo ikke med hodelykt. Det var i en blanding av lykkerus over å ha vært på Griseputten og sorg over å måtte forlate stedet, jeg satte retningen hjemover igjen. For det meste lykkerus.

Jeg tråkket de ca 17m ut i skiløypa igjen og tok fatt på hjemturen. For å få litt ekstra tid i Lillomarka, valgte jeg å gå via Solemskogen.
Jeg suste de 2 km nedover til der hvor skiløypa fra Solemskogen krysser, og der begynte jeg å se andre skiløpere igjen. Jeg satte retningen mot Breisjøen og Steinbruvann. Jeg gikk rolig med et stort fornøyd smil om munnen, og møtte en ene skiløperen etter den andre. Samtlige hadde et innbitt utrykk i ansiktet, og jeg kunne se at det eneste som gjaldt for disse var å få ny rekord på den faste skirunden sin. De skulle vare visst hva de gikk glipp av, og ville nok fått en helt annen tur om de hadde hevet blikket litt og kikket ut på perlen de passerer noen få kilometer fra Solemskogen.

Steinbruvann og Røverkollen

Lysene ble slått på slått på i lysløypa litt før jeg kom til Steinbruvann. Jeg nærmest fløy på en lykkerus videre mot Bjønndalen, Skredderudtjern og nærmet meg siste bakke ned mot Slattum - hvor jeg hadde startet en stund tidligere på dagen. Jeg spente av meg skiene da jeg var fremme, og tuslet fornøyd gjennom hagen til naboen som sto ute og måkte. Etter å ha fortalt han varmt om hvor flott det var på Griseputten, gikk jeg de siste meterne hjem til en velfortjent hvil på sofaen.

Dette var en av de aller beste turen jeg har hatt i Lillomarka, og det blir ikke lenge til jeg skal tilbake til Griseputten igjen.

En tur som anbefales på det sterkeste til alle turglade mennesker.