Fra putt til putt til Griseputt!

Dette ble skituren hvor jeg lærte et par ting:
1) Lytt til erfarne fjellfolk
2) Vend i tide - det er ingen skam å snu

Dette er ikke meningsløse fjellvettregler - noe jeg tydeligvis har trodd før...

Uansett; det var blitt mandag, og jeg skulle på intervalltrening med den raskeste gjengen i Nittedal - Nittedal Banquet Racers. Der pleier jeg å ta ansvar for baktroppen, og sørge for at alle kommer seg trygt gjennom økta.
Jeg så frem til kveldsøkten, men det var noe som gnagde litt i kroppen. Klarte ikke helt å sette fingere på hva det var. Kvelden nærmet seg mer og mer, og jeg ble rastløs og skjønte ikke helt hva det var - før det gikk opp for meg. Griseputten - jeg hadde ikke vært på Griseputten siden lørdag..

Slengfehøgda

Sist lørdag hadde jeg en fin tur til Griseputten, hvor jeg gikk over Slengfehøgda på vei tilbake. Jeg måtte ut i Lillomarka en tur igjen. Men så tenkte jeg at jeg må jo ikke innom Griseputten på hver eneste skitur, men som de sier - alle veier fører til Griseputten!

Jeg kjente lykken bre seg utover kroppen da det nærmet seg en ny skitur i Lillomarka. Hadde en kjapp avklaring med min private skismører - hvor vi ble enige om å smelte inn gammel moro med strykejernet, og legge på noen lag på Blå Extra. Det var -9 grader og mer eller mindre stjerneklart. Fantastisk!

Igjen fant jeg frem min raskeste og reneste skidrakt, som var vasket for anledningen. Min nye hodelykt var kommet samme dag, så her var det bare å finne seg noen løyper langt uti marka uten lys - denne måtte testes.
Målet ble med ett å finne noen fine putter - putt for putt.

Med min raske drakt og ikke fullt så rene lue, tok jeg skiene i henda løp jeg gjennom hagen til naboen som jeg pleier - rett opp i skiløypa. Der var det bare å spenne på skiene og sparke i fra. Merket med en gang hvor godt feste jeg hadde - et sjeldent bra feste vil jeg si, om ikke det beste jeg noen gang har hatt.
Føyk oppover bakkene, pulsen steg raskt og jeg kom inn i en fantastisk sone. Dro opp bakkene fra Slattum, rundet Skredderudtjern med retning mot Sørskogen og Sinober. Etter kun 3,5km kom jeg til første putt - Staurputten. En vakker liten putt som ligger rett ved skiløypa. En liten putt som er verdt et lite stopp.

Staurputten

Videre fra Staurputten var det bare å fortsette i mørket mot Sinober (lysløypa slutte ved Kjulstjern). Etter ca 6km var jeg der - og den værste klatringen var over. Herfra skulle det være en kosetur - trodde jeg..
Hodelykten lyste opp hele Lillomarka følte jeg - dette var min dag.

Sinober

Jeg hadde tenkte å fortsette vestover et stykke, før jeg dro sørover igjen over Nordre Langevann. Dette var et utrolig flott vann som jeg krysset - mutters alene. I enden av vannet møtte jeg mot alle odds en dame som var ute å gikk på ski. Det blir som å treffe noen midt oppå en øde vidde - da tar man en liten prat.

Nordre Langevann

Jeg fortalte at jeg skulle suse nedover mot Kjelsås og Solemskogen - oppå Grytelokket (som det heter på folkemunne). Mellom Styggedalen og Grytedalen.
Hun fikk en grøsning og begynte å se nervøs ut da jeg like blid fortalte dette. "Mener du det??" sa hun. "Hva med sagnet om Tormod?". Har aldri vært noe særlig overtroisk, selv om jeg har hørt om skisporene i Grytedalen - som også Jørn har sett med egne øyne.
Jeg lo litt og bagateliserte det hele - og jeg skulle jo tross alt ikke ned i Gryta.

Neste putt var midt oppå Grytelokket - Karusputten lå der som en skjult perle, og lyste mot meg mellom trærne. Ingen av puttene er naturligvis på nivå med Griseputten, men det er noe særeget ved hver av Lillomarkas skjulte putter.

Karusputten

Jeg kom til et veikryss, og fulgte skiltet mot Gryta og Solemskogen. Noe skjedde da jeg krysset Grytebekken. Jeg klarer ikke å sette fingeren på hva det var, men fikk en rar følelse i kroppen. Som om noen fulgte med på meg der jeg gikk bortover på skiene mine. Jeg økte tempoet i nedoverbakkene litt. Plutselig ble alt helt svart. Jeg klarte ikke puste. Ble kald på kroppen. Sluttet lykta å virke? "Oi" tenkte jeg - Ble jeg angrepet av de mange vesener fra Grytedalen? Var det sånn det skulle ende? Så gikk det opp for meg - jeg hadde ikke svingt i svingen! Kjørte rett ut og plantet hele hodet ned i snøen.
Det var bare å reise seg opp og fortsette - så nå ut som en snømann på ski.

Et nytt kryss var foran meg, og skiltene viste Solemskogen Parkering til høyre, og Lilloseter til venstre. Det var jo ditt jeg skulle.
Men, med ett oppdaget jeg et lite tråkk enda lenger til venstre. Ingen skilt. Det skulle vise seg at det var nå turen virkelig begynte...


Jeg dro frem kartet mitt - som var en utskrift av et skjermbildet jeg tok av Markadatabasen på pc'n - og så at denne stien måtte føre ned til vannet Store Gryta. Jørn i Griseputtens Venner har tidligere snakket traumatisk om turen hans gjennom Grytedalen - og jeg skjønte at det var dette vannet han hadde startet fra.
Jeg kan jo bare stikke ned til vannet og titte litt - det skader vel ikke, tenkte jeg. Ut i fra litt studering av kartet, så det ut til at det skulle være 500m ned til vannet. Stemte omtrent på meteren. Store Gryta lå fin og innbydene foran meg - men hit og ikke lenger tenkte jeg. Så fikk jeg en varm følelse i kroppen, følte et drag utover vannet. Noe sa meg at jeg måtte gå uttpå - bare litt. Ikke så langt. Noen få meter bare. Noe jeg gjorde. Hadde enda god tid - hadde bare vært ute en drøy time. Fulgte noen spor utover - lenger og lenger ut på vannet. Ikke en levende sjel i nærheten - men følte det var noe annet der...

Store Gryta

Jeg sendte en Snap til Jørn for å fortelle hvor jeg var - tenkte med ett at det er greit om ihvertfall én vet hvor jeg var på vei. Etter 1 km var jeg i enden av vannet. Tok en ny titt på kartet - avstanden stemte fortsatt med det jeg hadde antatt. Nå måtte jeg vel bare snu. Men, så dukket skisporene opp. Det gikk skispor videre opp i Grytedalen. Jeg ville tilbake, men det var noe som ville dra meg innover i Gryta. Ny titt på kartet. Hvis jeg går 1 km inn, er jeg på høyde med Griseputten - og der er det bare å gå rett østover. Ikke noe problem.

Plutselig begynte jeg å tenke på det Jørn hadde sagt - "Helt J...lig, mørkt, ingen vei ut, tusser, troll, Tormod, skrik, aldri gå inn der,..." - Sikker bare en overdrivelse tenkte jeg. Hvor vanskelig kan det være...

Jeg fulgte skisporene innover i Grytedalen. Følte meg dratt innover - lenger og lenger inn. Fulgte Grytebekken, som jeg måtte krysse noen ganger. Faller jeg uti her, blir det vanskelig å komme seg opp igjen, tenkte jeg. Med ett hørte jeg en slags stemme - "kooommm innoooover, det er myyyyeee fiiinere heeer...". Jeg følte noen fulgte etter meg. Ble plutselig engstelig for at lykten skulle slutte å virke. Hadde jeg husket en reservelykt?? Kjente febrilsk i den ene lommen - nei, skismøring. Hysterisk sjekket jeg den andre lommen - nei, der lå en grisenese. Jeg kom med ett på at jeg hadde en reservelykt i drikkebeltet.

Nå var jeg kommet så langt inn i dalen, at jeg ikke kunne snu. Burde kanskje gjort det tidligere. Etter en km inn i dalen, var jeg på høyde med Griseputten. Endelig tenkte jeg - da er det bare å gå rett mot høyre. Men, også der var skråningen bratt og ufremkommelig. Ca 30-40m høy bratt skråning, men en mur av trær på toppen. Ville aldri kommet opp der. Panikken begynte å komme - jeg måtte bare gå videre - i Tormods skispor....

Tenkte mer på det Jørn hadde sagt. Hvorfor hørte jeg ikke på han. Han er en kar som har vært på de høyeste fjell og ødeste vidder i hele verden, dette kan han. Dette er en kar å høre på. Angret bittert der jeg nå sto midt inne i gryta - helt alene. "Ikke tenkt" sa jeg til meg selv, "bare gå videre. Ikke stopp og tenk".

Etter noen hundre meter til i veldig ulendt tereng, så jeg konturene av en bekk som gikk oppover skråningen til høyre. Jeg begynte å komme til meg selv, skjønne det at jeg måtte bort fra skisporene til Tormod. Kunne heller ikke stoppe - da ville jeg blitt kald. Og hvor mye lys hadde jeg igjen? Hadde vært 30min i dalen her nå.

Inne i Gryta

Jeg måtte bare prøve å komme meg ut, og tok fatt på klatringen oppover langs bekken. Det var bratt her også, men jeg ante et lite håp. Halvveis oppi skråningen så jeg noen fotspor??? Hvem hadde gått her?? Etter denne tiden i Grytedalen, visste jeg at det ikke var noen normale mennesker som ville gå inn her av fri vilje. Jeg ble dratt mot sporene og vekk fra bekken, før jeg fikk et snev av fornuft igjen. Tilbake til bekken. Etter å ha fulgt den 2-300 meter,så jeg et blått merke på et tre. YES! En sommersti er bedre enn ingen sti. Det var ikke akuratt en opptråkket sti, men ihvertfall noen merker å følge. Fulgte denne sørover, terrenget ble lettere. Mer og mer åpning mellom trærne. Og med ett - da var jeg der. GRISEPUTTEN!

Griseputten

Har aldri vært så glad for å se Griseputten som den gang - jeg sparket fra med skiene, og stoppet ikke før jeg var midt utpå putten. Pulsen begynte å roe seg. Stemmen fra dalen var borte. Jeg hadde kommet meg ut av dalen.
Tok meg litt varmt å drikke - turte ikke ta noe da jeg var i gryta, kunne ikke stoppe, måtte rasjonere det jeg hadde.
Med ett, så var grisenesa på plass. Det går nesten av seg selv, en automatikk som har satt seg i kroppen min. Jeg følte meg hjemme.
Etter 10 minutters pause på putten, var det bare å dra hjemover igjen. 6,67km hjemmefra var jeg - det var en lettelse.

Jeg løp ut i skiløypa og staket meg oppover bakkene, merket jeg var sliten etter 40min i Grytedalen. Kom meg opp til Kjulsvann, tenkte jeg skulle ta en snarvei over vannet - slo tanken fra meg igjen. Ingen flere krumspring i dag.
Suste nedover bakkene, raskt forbi Staurputten og videre hjemover.

Endelig var jeg hjemme igjen. Sparket av meg skiene og løp gjennom hagen til naboen. Han var der og begynt å prate til meg, jeg oppfattet det bare som "bla bla bla" og løp videre hjem.

Det som skulle bli en fint langtur i Lillomarka, ble en traumatisk tur gjennom Grytedalen. Aldri om jeg skal tilbake ditt, var min første tanke.
Og nå, etter noen dager, tenker jeg - hvor ender de sporene egentlig opp? Kan man komme seg helt gjennom dalen? Hadde vært gøy med en tur til?

Det er noe med den dalen, man vil ikke være der når man er der, men man vil alltid føle dragningen mot Grytedalen i all tid senere.
Fornuften sier at man ikke må dra ditt. Eneste måten å klare det på, tror jeg er å gå store om veier rundt denne sagnomsuste dalen.

Nå har jeg angripet Griseputten fra nord, sør, øst og vest. Hva blir neste eventyr?

Og hvem tilhørte egentlig de skisporene jeg fulgte???