Jeg følte meg litt som Suverin Suveren, da jeg i min tynne swix-bekledning ruslet uttørstet og kald opp den bratte bakken fra Grytebekken mot parkeringen på Solemskogen, med skiene på slep. Noen timer før hadde jeg på spontant vis begitt meg ut på villmarksekspedisjon til den sagnomsuste Griseputten. Egentlig skulle jeg bare følge trikkeskinnene og rase inn der på en kvikk visit. Men så ble jeg fristet til å gå gjennom den vakre eventyrskogen i stedet. Der inne ble jeg vitne til en flott orrhøne i buskene. Det vinterflotte og folkefattige landskapet fikk meg til å gå for tanken om å gå gjennom den ugjestmilde Grytedalen, og over isen til Gryta, og videre til Griseputten derfra.
Det så så enkelt ut på kartet. Men bare det å komme seg ned til iskanten på Gryta var en utfordring i den kuperte og tykke skogen med dyp snø. Vel fremme ved iskanten, var pulsen høy, men det vakre og urørte landskapet ga meg tro på ideen om at dette var et godt veivalg til Griseputten. Bare det å stå her og skue utover det skjønneste skuet i hele Lillomarka var vært hele turen.
Jeg hadde lenge lekt med tanken, om å gå gjennom den beryktede Grytedalen. I følge sagnet er det både tusser, troll og sulte varger der inne. Vel over isen tok jeg opp mobilen for å se hvordan jeg nå kunne komme meg enklest mulig til Griseputten, turens mål. Skogen var tett, og Gryta omringet av bratte og tettskogede åssider. Det var ikke lett å si hvor en skulle gå. Det var selvsagt da jeg innså at Iphonen hadde flatt batteri. Typisk. Nå var jeg rådvill. Måtte jeg gi opp drømmen om å gå til Griseputten som faktisk nå var ganske nære?
Det var da jeg så et skispor, ett stykke nord for utoset. Den som har gått her, har ikke gått her uten grunn, og er nok godt kjent, tenkte jeg. For så tett var skogen, og så ulent var det, at hvis det ikke var tilfellet, så var personen svært dumdristig.
I høyt tempo fulgte jeg sporene opp juvene i den trolske og eviglange Grytedalen. Her inne var jeg virkelig alene. Hadde jeg ropt ut av full hals her, hadde ingen hørt meg. Jeg har hørt historier om folk som har gått inn her og aldri kommet tilbake. Det var best å være forsiktig! Flere ganger falt skien av meg, og jeg måtte både under og over trestammer for å følge skisporene foran meg. I tretoppene satt sulte ravner og bevitnet det hele. Men jeg var fokusert, og tok ingen pause. På et tidspunkt innså jeg at jeg hadde gått her inne veldig lenge. Kanskje jeg hadde gått inn i en revne i tid og sted, og var på en tur inn i uendeligheten? Jeg kunne høre trollene hviske oppe langs de høye skrentene. En annen ting jeg nå innså var at det faktisk ikke var en god ide og følge mine egne spor tilbake. Det var for bratt og ulent for det. En tredje ting jeg innså var at jeg nå selvfølgelig hadde gått forbi Griseputten, og vel så det. Nå var målet med turen egentlig bare å se hvor disse sporene endte opp, og se om jeg selv kunne komme meg tilbake til folk før oppvaskmøtet mitt med Choice dagen etterpå.
I høyt tempo fulgte jeg sporene opp juvene i den trolske og eviglange Grytedalen. Her inne var jeg virkelig alene. Hadde jeg ropt ut av full hals her, hadde ingen hørt meg. Jeg har hørt historier om folk som har gått inn her og aldri kommet tilbake. Det var best å være forsiktig! Flere ganger falt skien av meg, og jeg måtte både under og over trestammer for å følge skisporene foran meg. I tretoppene satt sulte ravner og bevitnet det hele. Men jeg var fokusert, og tok ingen pause. På et tidspunkt innså jeg at jeg hadde gått her inne veldig lenge. Kanskje jeg hadde gått inn i en revne i tid og sted, og var på en tur inn i uendeligheten? Jeg kunne høre trollene hviske oppe langs de høye skrentene. En annen ting jeg nå innså var at det faktisk ikke var en god ide og følge mine egne spor tilbake. Det var for bratt og ulent for det. En tredje ting jeg innså var at jeg nå selvfølgelig hadde gått forbi Griseputten, og vel så det. Nå var målet med turen egentlig bare å se hvor disse sporene endte opp, og se om jeg selv kunne komme meg tilbake til folk før oppvaskmøtet mitt med Choice dagen etterpå.
Nå begynte det også mørkne. Natten grep om landskapet som djevelens hender, og jeg hadde selvfølgelig ingen HODELYKT. Etter hvert flatet terrenget litt ut, og et flott vann av god størrelse dukket opp foran meg. Nå skjønte jeg at jeg var virkelig langt inne i det villeste av Lillomarka. En ørn seilte da over landskapet....eller muligens en kråke. Jeg hadde ingen anelse om hvor jeg var. Jeg hadde intet annet valg enn å fortsette. Jeg gikk og grublet litt over min usikre skjebne men tillot meg å glede meg over denne vakre pytten samtidig. Jeg sklei over isen, og om litt så kom jeg til en enda vakrere pytt. Her tok jeg meg tid til å ta et bilde (Senere fant jeg ut at disse pyttene het Granbergpyttene).
Nå var jeg tørst og sliten. Jeg hadde ikke med drikke, og jeg var kald til å ta pause. Det var bare å fortsette. Skisporene foran meg fortsatte etter litt opp en veldig bratt åsside. Jeg ville aldri selv gått opp dit, men nå hadde jeg faktisk ikke valg. Jeg var vill! Til slutt ble det så bratt at jeg tok av meg skiene. Det skulle jeg aldri gjort. Snøen var svært dyp, og jeg hadde ingen andre valg enn å ta dem på igjen. Det var ingen enkel jobb. Nå hadde jeg kommet til det punktet at kroppen ville gi opp. Men dette var ikke noe blivende sted å være. Jeg synes jeg hadde sett skyggen av en ulv for litt siden (eller var det bare en kråke igjen?), og hadde bare et valg; komme meg opp den bratte kneiken.
Nå var jeg tørst og sliten. Jeg hadde ikke med drikke, og jeg var kald til å ta pause. Det var bare å fortsette. Skisporene foran meg fortsatte etter litt opp en veldig bratt åsside. Jeg ville aldri selv gått opp dit, men nå hadde jeg faktisk ikke valg. Jeg var vill! Til slutt ble det så bratt at jeg tok av meg skiene. Det skulle jeg aldri gjort. Snøen var svært dyp, og jeg hadde ingen andre valg enn å ta dem på igjen. Det var ingen enkel jobb. Nå hadde jeg kommet til det punktet at kroppen ville gi opp. Men dette var ikke noe blivende sted å være. Jeg synes jeg hadde sett skyggen av en ulv for litt siden (eller var det bare en kråke igjen?), og hadde bare et valg; komme meg opp den bratte kneiken.
Opp kom jeg! Det hadde nå blitt mørkt. Heldigvis var det litt måneskinn som lyste opp foran meg. Jeg var nå på et høydrag. Men nå stod jeg overfor et dilemma. Plutselig dukket det opp flere skispor, og jeg visste ikke lengre hvor min «mann» hadde gått. Samtidig vurdere jeg å svike min «guide». Løypevalget hadde vært ytterst tvilsomst, og meget strabasiøst. Jeg tittet på et spor som gikk sørover, og valgte dette. Jeg måtte hvert fall sørover tenkte jeg. Sporvalget var ikke noe god ide. Det endte opp ved en hytte. Her gikk ikke sporet videre. Der kunne jeg faktisk se Oslo mellom tretoppene. Jeg var forbauset over hvor langt unna byen var. Jeg skjønte at jeg var skikkelig «lost» og at dette ble en lang dag, og kanskje kveld.
Jeg fulgte skisporet tilbake til det stedet hvor jeg trakk mitt «lodd» sist. Denne gangen valgte jeg et annet spor i tussmørket. All den tiden jeg hadde vært her ute i grytedalen og bortenfor hadde jeg ikke sett et eneste menneske. Etter hvert ble skisporet mer markert, og jeg skjønte at jeg kom til å ende opp et eller annet sted hvor jeg kunne orientere meg. Gleden var stor da jeg plutselig kom til en skiløype! Jeg visste ikke hvor den gikk, men å følge den sørover var jo egentlig det eneste valget.
Jeg suste nedover, og omsider kom den mann oppover. Han kunne forklare at det var ca. 8 kilometer til Kjelsås, og at jeg ikke var så langt fra Sinober. Herlig tenkte jeg, og fosset nedover i mørket mens jeg fantaserte om all colaen jeg skulle drikke etterpå.
Etter litt møtte jeg en annen kar som også hadde gått seg vill. Han skulle til Hammeren nede i Maridalen. Han var virkelig rådvill, så jeg ga ham noen dårlige råd om veivalg, som han fulgte. Det endte sikkert med at han tok en taxi til Hammeren. Her var det skilt til Solemskogen, så nå var jo ting virkelig topp. Inne i granskogen dukket det opp en gammel kjenning av en putt, nemlig Lille Gryta. Det var nesten som å være hjemme. På det siste stykket opp Grytebekken til parkeringen var jeg skikkelig kald og mør. Men for en ekspedisjon det har vært! Tenkte jeg. Jeg tenkte på Dr. Livingstone da han prøvde å finne Nilens utløp. Han fant aldri utløpet, og havnet lengre og lengre inn i det ukjente, hvor han oppdaget langt mer spennende ting, som månefjellene. For meg var Griseputten Nilens kilde. Den gikk jeg rett forbi, men så fikk jeg se andre pytter som er så grisegrendte at selv elgen ikke gidder gå dit.
Etter litt møtte jeg en annen kar som også hadde gått seg vill. Han skulle til Hammeren nede i Maridalen. Han var virkelig rådvill, så jeg ga ham noen dårlige råd om veivalg, som han fulgte. Det endte sikkert med at han tok en taxi til Hammeren. Her var det skilt til Solemskogen, så nå var jo ting virkelig topp. Inne i granskogen dukket det opp en gammel kjenning av en putt, nemlig Lille Gryta. Det var nesten som å være hjemme. På det siste stykket opp Grytebekken til parkeringen var jeg skikkelig kald og mør. Men for en ekspedisjon det har vært! Tenkte jeg. Jeg tenkte på Dr. Livingstone da han prøvde å finne Nilens utløp. Han fant aldri utløpet, og havnet lengre og lengre inn i det ukjente, hvor han oppdaget langt mer spennende ting, som månefjellene. For meg var Griseputten Nilens kilde. Den gikk jeg rett forbi, men så fikk jeg se andre pytter som er så grisegrendte at selv elgen ikke gidder gå dit.
Kommentarer
Legg inn en kommentar