Sist gang jeg var i Lillomarka endte det med utmattelse etter en strabasiøs tur gjennom Grytedalen. Det var ikke rart det var med blandede følelser jeg la ut på skitur onsdag kveld fra Solemskogen.
Litt tidligere: Klokken var litt over åtte, og kjerringen varslet at hun skulle tidlig til sengs. "Gjør det" sa jeg, "så tar jeg en tur til Griseputten." Vantro så hun på meg og utbrøt "Hva i huleste skal du til Griseputten etter så sent?" Hun bare ristet oppgitt på hodet, så smalt det i døren. Det var meg. Jeg var allerede godt på vei ned trappen til garasjen. "Griseputten here I come!" Ropte jeg ivrig inni meg. Jeg vet ikke hva det er med denne putten som er så appellerende, men det er stadig flere som har oppdaget dette yndige turmålet. Mulig det har sammenheng med alle historiene og skrømtene om området, og spesielt om "Skisporene i Gryta."
Oppe på Solemskogen var det gode spor innover skogen. Som alle vet er det ikke mange metrene du skal gå før lyktestolpene blir borte og du må stole på hodelykt. Jeg fosset nedover bakkene mot Setertjern. Snøspruten stod i svingen. Jeg hadde ingen tid å miste. Denne gangen var målet klart. Jeg skulle direkte til Griseputten. Jeg tok ingen sjanser. Korteste vei! Jeg suste forbi Setertjern. Jobbet meg opp bakkene og kunne skimte karusputten mellom trærne.
I brattebakken mot Evenseterbekken ( med alle sin trollhistorier), tok jeg en krapp sving ned skogstien vestover. Dette er en snarvei, om man ikke brekker beinet, som leder rett inn på skisporet som igjen leder opp bakkene til Griseputtene.
Bakkene er lange og det virker som griseputten aldri dukker opp. På min høyre side kunne jeg hele tiden føle gufset fra Gryta, og på min venstre side følelsen av hele tiden bli iakttatt av ville dyr og fabelvesen fra den dype og ulente skogen rundt Revlikollen. Det går mange skrømt om hva som skjer rundt Revlikollen! Det er best å holde seg unna.
Et godt stykke opp i bakkene, ser jeg jeg gjennom en åpning i skogen, Tryvannstårnet. Det så fredelig ut derfra. Dette er nok den eneste utsikten noen kan håpe å få på denne inneklemte skiløype mellom Grytehøydene og Revlikollen.
Etter litt flere oppoverbakker kommer jeg endelig til Griseputten. Den åpenbarer seg som en åpen oase i den ellers tette skogen. Jeg vet ikke hva det er, men man får en fin ro i kropp og sjel der ute...det vil si helt til hodelykten min sluknet midt ute på Griseputten. Jeg hadde heldigvis tatt med ekstra batterier. Det skjer alltid et eller annet rundt Griseputten, så jeg ville være godt forberedt. På vei fra putten og inn på skisporet møtte jeg en skiløper som kom nord fra. Han ble så skremt når han så det kom folk gjennom skogen fra griseputten at han holdt på å miste balansen og få seg en skikkelig trynings. Det gikk heldigvis bra både for han og for meg. Jeg suste tilfreds hjemover i løypen jeg kaller "Griseekspressen," og vips så var jeg hjemme i sofaen igjen som om ingenting hadde skjedd:)
Kommentarer
Legg inn en kommentar