Den siste Griseputt

Dette er historien om da jeg ble 3-Grisers Sommergeneral.

Det var en regnfull søndag i september. Jeg hadde planer om å dra til Drøbak og overnatte der, i forbindelse med en liten forestående kosmetisk operasjon av min nese - for å få den til ligne litt mer på en ekte grisene.

Unger skulle legges, og jeg hadde pakket klart. Så - som lyn fra klar himmel, fikk jeg en åpenbaring! Griseputten i Østmarka er jo så godt som på veien til Drøbak. Dette er Den siste Griseputt - den griseputten jeg enda ikke har vært på. Lykken strømmet gjennom kroppen, og jeg strålte som en sol. Faktisk så mye at det sluttet å regne ute.
Det var bare å få ungene til sengs og hive seg i bilen, denne deilige sommerkvelden.

GPS'en ble plottet inn på Sandbakken Sportsstue som skulle være startstedet for den lille utflukten - kun noen steinkast unna Griseputten.
Jeg heiv meg i bilen og dro avgårde. Da jeg tok av mot Enebakk og kjørte lengere og lengere innover i de dype skoger, ble det også mørkere og mørkere og mørkere. Endelig fremme, og himmelen åpnet seg - regnet fosset ned. De mørke skyene gjordet det ikke noe lysere, vil jeg påstå.

Det var da jeg begynte å forstå at sommeren er på hell, og kveldene blir mørkere.

Men, har man en gang bestemt seg for å dra til Griseputten, så drar man til Griseputten.

Jeg tok (heldigvis) med telefonen og satt av sted på ukjente trakter - her hadde jeg aldri vært før. Hadde "studert" kartet på mobilen først, så jeg kom meg lett opp til Sandbakken. Derifra så fulgte jeg stien forbi, som jeg hadde memorisert. Null stress.

Det begynte å bli mørkere, men jeg løp på en stor sti og klarte å skimte steiner og røtter - det gikk fint. Dette er ikke noe problem så lenge det er en sånn sti..
etter ca 2 km, tenkte jeg å sjekke mobilen hvor jeg var - og hvor langt det var igjen.
Jeg tok opp mobilen, og det føltes som et hardt slag i magen - jeg var totalt på bærtur. Full fart på vei sørover mot Abbortjern, i stedet for østover mot Tømmerholtjern og Griseputten.

Ja ja, det var bare å snu og løpe tilbake til Sandbakken igjen. Da jeg nærmet meg hørte jeg veldig mye uling og en slags bjeffing. ULV! tenkte jeg, og akuratt da fant jeg stien mot Griseputten og vekk fra ulvene.
Dette var en mye mindre sti, det var blitt enda mørkere - og jeg tenkte mer og mer på hodelykten som lå igjen hjemme. Denne hadde vært gull verdt nå.
Skulle jeg snu? Nei - ikke aktuelt!

Jeg snublet meg over røtter og steiner, og kom omsider frem til Tømmerholtjern - og all myren som var rundt. Hvordan skulle jeg komme meg forbi? Det begynte å bli virkelig mørkt, så jeg fant ingen stier - og ville ikke gå så langt bort fra holdepunkter. Kom meg over myra - god å våt på beina, og fortsatte rundt vannet. Det skulle være en sti rett nordøst som jeg skulle følge.

Etterhvert kunne jeg skimte en sti - "dette går veien" tenkte jeg, og løp så fort jeg turte i mørket. Etter noen hundre meter, tenkte jeg å sjekke GPS-en - klok etter siste bom. Men ville ikke sjekke så ofte heller, for det lille nattsynet jeg fikk forsvant hver gang jeg så på skjermen på mobilen.
Ny bomtur!

Jeg var igjen på vei bort fra Griseputten, så det var bare å snu og løpe tilbake til Tømmerholtjern. Tilbake der, fant jeg det som MÅTTE være riktig sti. Våt, smal og mørk, med mange røtter og steiner. Etter småjogg/rask gange kom jeg endelig frem. Det var et vann der, og ja - det var Griseputten. Det var ganske mørkt nå, så jeg fikk ikke sett hele vannet - men det jeg så var vakkert!
Fikk umiddelbart en indre ro og varme i meg.

Etter å ha tatt de obligatoriske bildene, var det bare å snu - håpe jeg husket ca retning jeg kom fra og hvilke stier jeg hadde tatt. Nå var det såpass mørkt, at jeg måtte bruke lommelykta på mobilen tilbake - for ikke å skli på våte steiner og røtter. Ingen som kunne redde meg der på den tiden - kun ulven som er der da.
Jeg kom meg tilbake til tømmerholtjern, over myra og retning Sandbakken igjen. Der hørte jeg igjen ville hyl - det må være ulv. Men, man føler seg uovervinnelig etter å ha vært på Griseputten - så jeg økte farten rett mot ulvene!
Da jeg kom helt inn til Sportsstuen, hørte jeg ulveflokken på andre siden av bygget. Jeg tenkte jeg skulle jage de bort, men klokken begynte å bli sent - så jeg måtte tenkte på å komme meg til bilen.

Som sagt så gjort, plutselig var jeg tilbake til bilen - og målet var nådd. Jeg var nå blitt en 3-grisers sommergeneral, med 1-vintergris stjerne.

Hvem vet, plutselig er jeg der i vinter også..